Tusen takk for varme kommentarer, mailer og meldinger etter jeg skrev om min brors bortgang i det forrige innlegget. Det er mange som har opplevd tap av en de har veldig nære, og det er kanskje noe av det vondeste man kan oppleve.
For savn det er en ubesvart lengsel, den kan du aldri reparere. Savnet vil alltid være der. Stort eller lite.
Jeg drømte om broren min i natt. At jeg møtte han tilfeldig på gaten. Plutselig gikk han foran meg. Jeg forstod ingenting. Hva gjør han der, lissom? Skulle ikke han være død? Jeg ble sint, lei meg og veldig glad. Måtte løpe bort å ta på han, kjenne at han virkelig levde. Og han gjorde det, det var ikke et synsbedrag eller en hallusinasjon, som var min umiddelbare selvforklaring. Jeg kjeftet litt på han, men hang meg rundt halsen hans, mens jeg gråt av svikfølelse og glede.
Mange følelser som blandet seg sammen.
Så kom skuffelsen. Han hadde ikke dødd, men han kom til å dø. Veldig snart. Han hadde lurt oss første gangen, for å gi oss muligheten til å si ordentlig hadet denne gangen.
Inni meg kom den store fortvilelsen som jeg hadde kjent den dagen jeg fant ham død.
Jeg våknet opp i dag og gråt.
Jeg tror dette kalles bearbeiding. Fy pokker, så vondt.
I skrivende stund er jeg på Kreta. Perfekte omgivelser for å savne. Varmt og vakkert. Rom for fine stunder. For jeg har det. Mange fine stunder. Særlig når jeg mestrer noe jeg ikke har mestret på veldig lenge. Nemlig å ha dager fri for spiseforstyrrelsen. Det er helt sant. Her nede har jeg ikke latt spiseforstyrrelsen diktere meg i det hele tatt. Jeg hører den i bakgrunnen av og til, men så venter jeg bare. Puster litt og tenker på hvor godt det egentlig er å være meg. Bare meg. Uten spiseforstyrrelsen. Og da blir det stille. Jeg glemmer den.
Det er fantastisk det. Snille hjernen min som lar meg glemme å være slem mot meg selv.
Men nå må jeg ikke glemme å gå og spise frokost. 
Utsikt Fra Fortezza Foto: Tuvaiphone. Retyhmnon, Kreta, 10. aug-13.
